Så satt vi der da, endelig, på toget til Lillestrøm for å besøke "mommor og bettefar". Ungene var svært fornøyde, mor var utslitt etter å ha bekymret seg for om de i det hele tatt kom til å rekke toget. Det var ikke særlig gøy da jeg leste at man måtte ta buss på en strekning pga et tog som var sporet av. Heldigvis hadde de klart å reparere dette før vi satte oss på toget. Ikke verst, litt flaks er alltid gøy å ha!
Bare det å ha hodet klart nok til å klare å få med seg tøy nok for tre stk, huske mat og bleier osv osv, det er en stor utfordring for stressede mødre. Særlig når den minste får feber og gråter, den største maser og sutrer, og alt dette mens man skal tenke på hva man skal pakke ned. Ikke rart man glemmer. Og så jeg da, som har vært halvdement siden jeg ble født, har jo ikke akkurat blitt bedre med åra. Det var jo en gang jeg fikk i oppgave av mamma og sykle ned til kiosken der mormor jobbet for å hente blader. Tre ganger kom jeg tomhendt tilbake fordi jeg hadde skravlet meg helt bort. Da ble jeg nesten gitt opp av både mormor og mamma antar jeg. Tror faktisk jeg kan si at jeg fikk med de aller vesentligste tingene til tross for alt styret.
Kjøreturen inn til byen om morgenen, det var en annen sak. Tror Stian hadde mest lyst til å kvele meg. Jeg blir jo alltid så nervøs for å komme for sent når jeg skal ta offentlig transport at jeg biter negler, maser, får pustevansker og blir egentlig ganske småhysterisk, og, kan jeg tenke meg, temmelig irriterende! Takk og lov for at køen ikke sto, ellers vet jeg ei som ville blitt svæææært vanskelig å ha med å gjøre i etterkant!
Togturen forløp som en drøm. Helt utrolig. Jeg er glad jeg hadde så lave forventninger på forhånd, så ble jeg jo så positivt overrasket. Lille snuppa bare sov, spiste, bæsja og gulpet. Som forventet av en liten skrott. Den store, flinke gutten min han holdt seg tett inntil mamma og var overbegeistret over endelig å få kjøre tog. Ingen mas, ingen løping, et prakteksemplar av et barn. Tror jaggu jeg skal grue meg til turen oppover også, ser ut til at det hjelper å ha en negativ innstilling:-D
Dette innlegget må fortsette litt senere...... her ble klokken plutselig halv tre..... HJELP, reprisen av Home and away!
Bare det å ha hodet klart nok til å klare å få med seg tøy nok for tre stk, huske mat og bleier osv osv, det er en stor utfordring for stressede mødre. Særlig når den minste får feber og gråter, den største maser og sutrer, og alt dette mens man skal tenke på hva man skal pakke ned. Ikke rart man glemmer. Og så jeg da, som har vært halvdement siden jeg ble født, har jo ikke akkurat blitt bedre med åra. Det var jo en gang jeg fikk i oppgave av mamma og sykle ned til kiosken der mormor jobbet for å hente blader. Tre ganger kom jeg tomhendt tilbake fordi jeg hadde skravlet meg helt bort. Da ble jeg nesten gitt opp av både mormor og mamma antar jeg. Tror faktisk jeg kan si at jeg fikk med de aller vesentligste tingene til tross for alt styret.
Kjøreturen inn til byen om morgenen, det var en annen sak. Tror Stian hadde mest lyst til å kvele meg. Jeg blir jo alltid så nervøs for å komme for sent når jeg skal ta offentlig transport at jeg biter negler, maser, får pustevansker og blir egentlig ganske småhysterisk, og, kan jeg tenke meg, temmelig irriterende! Takk og lov for at køen ikke sto, ellers vet jeg ei som ville blitt svæææært vanskelig å ha med å gjøre i etterkant!
Togturen forløp som en drøm. Helt utrolig. Jeg er glad jeg hadde så lave forventninger på forhånd, så ble jeg jo så positivt overrasket. Lille snuppa bare sov, spiste, bæsja og gulpet. Som forventet av en liten skrott. Den store, flinke gutten min han holdt seg tett inntil mamma og var overbegeistret over endelig å få kjøre tog. Ingen mas, ingen løping, et prakteksemplar av et barn. Tror jaggu jeg skal grue meg til turen oppover også, ser ut til at det hjelper å ha en negativ innstilling:-D
Dette innlegget må fortsette litt senere...... her ble klokken plutselig halv tre..... HJELP, reprisen av Home and away!
Og vips, så var uken over og tre uker er gått etter at vi kom hjem. Utrolig hvor lite man får gjort med to små barn! Uken var superkos, Brage hang etter bestefar hele uka, lillemor flira og lo og mor storkosa seg hjemme hos mamma, mammadalt som mamman er:-D Man skulle hatt så mange fler slike uker i året!
Lille snuppa kosa seg på stuegulvet med alt besøket rundt omkring:)
Brage var veldig flink og hjalp bettefar å lage terrasse til mommor:-D
Disse bildene kom jo helt ut på skjeva..... må virkelig si jeg ikke helt forstår alt som foregår her inne på denne redigeringssiden. Det finnes jo ingen angreknapp! Hvor i grannskauen er den angreknappen? Nå, etter tre uker i mas, kjas, mandelfjerning, syk mann, trassig unge, oppmerksomhetssyk lita frøken, husvask, klesvask og matlaging, ja og så sur mamma såklart, må jeg virkelig si jeg ser frem imot ferie. Ferie der mor skal ligge på latsiden og far få jobbe! Mmmmm, skal bli fantastiske tre uker:-D As if.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar