Østlending i eksil

Det var en gang et lite rocketroll som følte at livet var litt på halv tolv, hun ga livet litt dur og moll og flyttet uten skjold. Med et lite habahaba og et knips var tiden på skolebenken i Trondheim by over og arbeidsdagene som nyutdannet medisinsk sekretær startet. Gjennom arbeid traff det lille trollet et enda større sumptroll og forelsket seg villt i hans gode lynne og vakre øyne. Historien om de to trollene startet der, på verkstedet, med et blikk, et smil og en date. Fort gikk det til at de to trollene fant seg en nydelig tomt i et vakkert landskap der oppe i den grønne skogen, nede ved vannet. Et rede ble bygget av det største trollet og som perler på snor kom to nusselige små rumpetroll til verden. Det mest hårete av alle trollene var den førstefødte, en "hainnhoind i baind" som selvfølgelig fikk fast plass i hjørnetårnet på redet.

Her har vi altså bosatt oss, i Mostadmark, ei lita bygd utenfor Hommelvik i Sør-Trøndelag. Som "byjente" var det jo en viss mulighet for at jeg skulle mistrives her oppe i skogen med bare syv hus i nærmeste område. Hvem skulle trodd at jeg som ønsket meg leilighet midt i Oslo, med brede vinduskarmer til å sitte med en tekopp i handa og kikke ut på livet der nede på gaten, ville trives så godt her i "ødemarka"! Men i et praktfullt nytt hus bygget av min kjære, en utrolig flott utsikt, to små barn, en gal hund og en træg trønder ved min side kunne ikke livet vært bedre.

Denne utsikten våkner jeg til hver dag. det er balsam for sjelen kan jeg love. Akkurat nå, i skrivende stund, når jeg endelig forsøker å få kloret noen ord ned på pcn, da ligger det minste lille rumpetrollet og roper etter mammatrollet. Aldri fred å få. Er vel pent nødt til å adlyde og plukke opp den lille tulla med øyne så blå. Vi skrives:)