Ei lita uke i Lillestrøm

Så satt vi der da, endelig, på toget til Lillestrøm for å besøke "mommor og bettefar". Ungene var svært fornøyde, mor var utslitt etter å ha bekymret seg for om de i det hele tatt kom til å rekke toget. Det var ikke særlig gøy da jeg leste at man måtte ta buss på en strekning pga et tog som var sporet av. Heldigvis hadde de klart å reparere dette før vi satte oss på toget. Ikke verst, litt flaks er alltid gøy å ha!

Bare det å ha hodet klart nok til å klare å få med seg tøy nok for tre stk, huske mat og bleier osv osv, det er en stor utfordring for stressede mødre. Særlig når den minste får feber og gråter, den største maser og sutrer, og alt dette mens man skal tenke på hva man skal pakke ned. Ikke rart man glemmer. Og så jeg da, som har vært halvdement siden jeg ble født, har jo ikke akkurat blitt bedre med åra. Det var jo en gang jeg fikk i oppgave av mamma og sykle ned til kiosken der mormor jobbet for å hente blader. Tre ganger kom jeg tomhendt tilbake fordi jeg hadde skravlet meg helt bort. Da ble jeg nesten gitt opp av både mormor og mamma antar jeg. Tror faktisk jeg kan si at jeg fikk med de aller vesentligste tingene til tross for alt styret.

Kjøreturen inn til byen om morgenen, det var en annen sak. Tror Stian hadde mest lyst til å kvele meg. Jeg blir jo alltid så nervøs for å komme for sent når jeg skal ta offentlig transport at jeg biter negler, maser, får pustevansker og blir egentlig ganske småhysterisk, og, kan jeg tenke meg, temmelig irriterende! Takk og lov for at køen ikke sto, ellers vet jeg ei som ville blitt svæææært vanskelig å ha med å gjøre i etterkant!

Togturen forløp som en drøm. Helt utrolig. Jeg er glad jeg hadde så lave forventninger på forhånd, så ble jeg jo så positivt overrasket. Lille snuppa bare sov, spiste, bæsja og gulpet. Som forventet av en liten skrott. Den store, flinke gutten min han holdt seg tett inntil mamma og var overbegeistret over endelig å få kjøre tog. Ingen mas, ingen løping, et prakteksemplar av et barn. Tror jaggu jeg skal grue meg til turen oppover også, ser ut til at det hjelper å ha en negativ innstilling:-D

Dette innlegget må fortsette litt senere...... her ble klokken plutselig halv tre..... HJELP, reprisen av Home and away!

Og vips, så var uken over og tre uker er gått etter at vi kom hjem. Utrolig hvor lite man får gjort med to små barn! Uken var superkos, Brage hang etter bestefar hele uka, lillemor flira og lo og mor storkosa seg hjemme hos mamma, mammadalt som mamman er:-D Man skulle hatt så mange fler slike uker i året!

Lille snuppa kosa seg på stuegulvet med alt besøket rundt omkring:)

Brage var veldig flink og hjalp bettefar å lage terrasse til mommor:-D

Disse bildene kom jo helt ut på skjeva..... må virkelig si jeg ikke helt forstår alt som foregår her inne på denne redigeringssiden. Det finnes jo ingen angreknapp! Hvor i grannskauen er den angreknappen? Nå, etter tre uker i mas, kjas, mandelfjerning, syk mann, trassig unge, oppmerksomhetssyk lita frøken, husvask, klesvask og matlaging, ja og så sur mamma såklart, må jeg virkelig si jeg ser frem imot ferie. Ferie der mor skal ligge på latsiden og far få jobbe! Mmmmm, skal bli fantastiske tre uker:-D As if.

Brage - den første tiden med et lite barn

Den 4 september 2007 så den lille gutten dagens lys for første gang. Vi vaklet mellom to navn så de to første ukene gikk han bare under navnet bebbelus. Han raget 49 cm over bakken og veide 3105 gram da han kom til.

Den stolte far i bakgrunnen. Han satt der og dinglet i en stol, sovende, da fødselen startet. Jeg måtte rope: nå kommer han, våkn opp!

Sover så søtt. Gulpet jo helt villt de første dagene. Vi måtte bli på sykehuset en dag ekstra fordi de ikke skjønte hva som gjorde det. Det fant vi fort ut selv, de ga han dobbel dose erstatning av hva den lille kroppen skulle ha! Makan!

Storebror Peik stupte oppi bilsetet og snuste på den nyankomne. Forstod vel ikke helt at den lille kroppen var kommet for å bli. Ble jo litt sjalu og måtte ligge og kose med pappan sin på sofaen.

Hver eneste gang vi tok av han bleia så bæsjet han videre! Klarte jo ikke annet enn å le, dette bildet skal vi vise på konfirmasjonsdagen mente faren:-D

Etter to uker kom endelig mormor og bestefar på besøk. Mormor var jo helt syk etter å se sitt syvende barnebarn. Bestefar mener mormor har et fårete utrykk hver gang hun blir mormor:)

Bestemor og bestefar var så snille og lot oss alle fire bo hos seg mens Stian bygget huset vårt. Vi ble der i 10 mnd før de ble kvitt oss.

Det aller første badet, så ganske så fornøyd ut til å begynne med:)

Dette var den aller første mnd med nytt barn. Gutten fikk navnet Brage og han er en utrolig artig liten krabat:)

Østlending i eksil

Det var en gang et lite rocketroll som følte at livet var litt på halv tolv, hun ga livet litt dur og moll og flyttet uten skjold. Med et lite habahaba og et knips var tiden på skolebenken i Trondheim by over og arbeidsdagene som nyutdannet medisinsk sekretær startet. Gjennom arbeid traff det lille trollet et enda større sumptroll og forelsket seg villt i hans gode lynne og vakre øyne. Historien om de to trollene startet der, på verkstedet, med et blikk, et smil og en date. Fort gikk det til at de to trollene fant seg en nydelig tomt i et vakkert landskap der oppe i den grønne skogen, nede ved vannet. Et rede ble bygget av det største trollet og som perler på snor kom to nusselige små rumpetroll til verden. Det mest hårete av alle trollene var den førstefødte, en "hainnhoind i baind" som selvfølgelig fikk fast plass i hjørnetårnet på redet.

Her har vi altså bosatt oss, i Mostadmark, ei lita bygd utenfor Hommelvik i Sør-Trøndelag. Som "byjente" var det jo en viss mulighet for at jeg skulle mistrives her oppe i skogen med bare syv hus i nærmeste område. Hvem skulle trodd at jeg som ønsket meg leilighet midt i Oslo, med brede vinduskarmer til å sitte med en tekopp i handa og kikke ut på livet der nede på gaten, ville trives så godt her i "ødemarka"! Men i et praktfullt nytt hus bygget av min kjære, en utrolig flott utsikt, to små barn, en gal hund og en træg trønder ved min side kunne ikke livet vært bedre.

Denne utsikten våkner jeg til hver dag. det er balsam for sjelen kan jeg love. Akkurat nå, i skrivende stund, når jeg endelig forsøker å få kloret noen ord ned på pcn, da ligger det minste lille rumpetrollet og roper etter mammatrollet. Aldri fred å få. Er vel pent nødt til å adlyde og plukke opp den lille tulla med øyne så blå. Vi skrives:)