Morsarv

Første barn, en gutt, kom ut av mors liv, ble studert….. nei, ingenting å se der. Puh. Så kom nummer to, ei lita frøken, studere, studere….. hmmmm, kanskje? Ettersom månedene gikk og jenta ble tre, så fire, så fem måneder ble det mer og mer synlig. Hun hadde arvet sin mors gigantiske stortær! Å nei! Det er jo så utgjort at det måtte bli jenta som skulle bære denne snodige arven videre. I mine ungdomsår var disse stortærne til stor fortvilelse for min sarte ungdomssjel. Ingen sandaler passet, tærne stakk jo utenfor! Alle, absolutt alle sokkene får jo hull på stortærne straks de er tatt på. Det nytter jo ikke akkurat å forsøke å gjemme de, de stikker seg frem overalt. Jeg husker jeg tenkte: små pupper, stor rumpe, lang nese, brede skuldre. Ja takk, gi meg heller alt dette enn de forferdelig lange stortærne!

Jeg arvet de etter min mor som var like fortvilt som meg over disse vederstyggelighetene da hun var ung. Hun gikk faktisk til det drastiske punktet hvor hun oppsøkte legen for å få de kuttet av! Legen kunne da opplyse henne om at: ”kjære frøken Olsen, ønsker De å lære Dem å gå på nytt?” ”Eh, nei”, svarte min mor usikkert. ”Nei så får de bare leve med de tærne De har fått utlevert frøken Olsen!”, svarte legen strengt. Det var jo bare å tusle ut av legekontoret med uforrettet sak for min mor som den gang var unge frøken Olsen som var så fortvilet over sine enormt lange stortær.
Men nå har det seg en gang sånn at ettersom man blir eldre, og klokere har jeg hørt, lærer man seg å sette pris på, ja kanskje til og med elske disse tærne som stikker så langt frem på foten. Man ser jo at de har sine fordeler, så absolutt. Støtt står man i alle fall når man har slike tær, stødig som fjell, der har du meg (og mamma), de kan brukes til fiskestang om man er riktig så kreativ, og man ville jo blitt en fantastisk langrennsløper, de andre ville jo blitt slått med en halvmeter på målstreken! Ja faktisk har jeg også funnet ut at de er et utmerket våpen mot snorking! En dag diskuterte jeg disse stortærne med en kollega og vi fant ut vi skulle google de. Jeg la inn ”lange tær” og vips, hvem spratt opp på skjermen? Jo, Magnus Moan. Magnus Moan og jeg, vi har lange tær vi! Så der kan man altså se, det er slett ikke ille med to lange tær og jenta hun vil nok innse det bare hun blir stor nok til å sette pris på dem.