Til besvær

To uker har gått, to uker med en mann liggende henslengt på sofaen grunnet mandelfjerning. Det vil da si at huset har forfalt for jeg klarer bare ikke å gjøre det jeg skal så lenge det er et forstyrrende element i huset på dagtid. Vanligvis er det rutine i dagene mine, men de siste to ukene har alle rutiner gått i kloakken. Dagen starter vanligvis så fint etter at den eldste sønn er levert i barnehagen med mating av lite barn, mor lager seg tekopp og frokost ( eller lunsj om man vil ), som så nytes foran tvn med Gilmore Girls. Når det så er slutt så pusles det litt med husarbeid før det kl halv to er klart for Syvende himmel og Home and away. Rekker såvidt å forberede middag før de to mennene i huset kommer hjem. Men nå, nei nå i disse to ukene, da har alle rutiner blitt borte og forkludret av denne lange fyren som ligger på sofaen og ser på Discovery og fotball VM og gudene vet hva. Huset lukter som et råttent lik da mandelfjerning ikke akkurat lukter blomster etter noen dager! Sofaen min er okkupert av et fremmedlegeme jeg ikke kan få fjernet! Det er kritisk, det er stressende og ingenting går på skinner. Det som verre er er at han nå ikke får jobbe neste uke heller, det vil da si at sofaen muligens blir okkupert enda ei uke, og det aller verste med det..... det er ferie i tre uker deretter! Huset kommer til å se ut som et bombet h...hus før den tid. Og jeg, ja jeg er oppfarende og stresset og trenger sårt noen dager for meg selv, helt for meg selv. Men er det noe jeg har lært etter at to barn kom i hus, så er det at tid for seg selv det er en luksus. Det er rett og slett noe mødre ikke kan forvente å få før barna har forlatt redet. Og skulle da barna bli som meg, som nektet å flytte fra mammas lune rede før fylte 25, så vil jeg da bli nesten 55 år før jeg kan unne meg litt ifølge meg selv, velfortjent fri! Jeg sier bare, unnskyld mamma, håper du kan tilgi meg.